Sideblikk

For dem som har fulgt med på ungkaren kan det være interessant å merke seg at damene (jaja, og jentene) som deltok i serien i ettertid har mottatt en del ubehagelige og trakasserende meldinger. For noen av oss kommer det kanskje ikke som en overraskelse at pene jenter på tv oppleves som fritt vilt. Det kan virke som om det er en del av Norges mannlige befolkning som ikke skjønner at verden ikke er et fruktfat det bare er å forsyne seg av, om det nå gjelder fulle jenter på fest (antallet nachspielvoldtekter i Norge er ikke registrert, men en regner at mørketallene er høye) eller damer i realityserier på tv.

TVNorge hadde på forhånd ifølge kjendis.no advart jentene om at det ville bli “en del publisitet”, men spørsmålet er om de ikke må begynne å innse hvordan kjønn er avgjørende i forhold til hvordan en oppfattes som deltaker i et realityprogram. Det tar jo opp argumentene brukt mot porno - enkelttilfeller er med å sette en standard, om det er et antall jenter som stiller frivillig opp på pornofilm vil holdningene disse filmene skaper være med å sette en standard i samfunnet.

Vi kan gjerne avfeie slike argumenter som feministisk propaganda, men at vold mot kvinner er et evig aktuelt samfunnsproblem er det ikke vanskelig å finne eksempler på når man klikker seg gjennom Dagbladet.no. Spørsmålet vi må stille oss selv er hvor holdningene som ligger under kommer fra? Ville dette skjedd med en mannlig gruppe beilere? Hvordan lærer vi disse mennene at det er bare lov å se, men ikke røre?

Jeg må innrømme jeg ikke egentlig blir så engasjert rundt fremmede flagg-debatten som har vært i media den siste tiden. Skal utlendinger få ha fremmede flagg i norske barnetog eller skal vi kreve full oppslutning rundt det norske flagg siden det tross alt er den norske grunnloven sin bursdag?

La meg bare si det så jeg har fått sagt det: Det bryr meg midt i ett visst sted hvilke flagg som kan beskues i 17. mai tog omkring i landet. Men siden jeg er født og oppvokst i Bergen har jeg etterhvert både utviklet en toleranse for kranglefanter og andre symboler enn de pur nasjonalistiske, vi har jo alltid hatt både utkledde studenter og buekorpsfaner i våre parader på nasjonaldagen.

Jeg har forresten selv syndet med andre flagg enn det norske 17. mai, tror jeg hvertfall. Da jeg var liten gikk jeg i den internasjonale barnehage, og om jeg husker rett brukte vi lang tid på å tegne flagg fra ulike deler av verden som vi kunne smykke oss med i vår del av barnetoget. Flesteparten av oss var norske, og var egentlig mest opptatt av ballongene og enchiladasene som ble solgt på Festplassen hvert år, om jeg er ikke så bekymret for om jeg skjønte hva jeg ropte hurra for.

I voksen alder har min begeistring for både enchiladas og ballonger avtatt betraktelig, og dermed også for nasjonaldagen. Ikke har jeg noen unger heller, så poenget med å dra inn til sentrum av en hvilken som helst by akkurat den dagen du kan vedde på at sjangsen for å stå i kø er størst er synkende. Hvertfall om man skal drive og grine over hvor vanvittig skuffet man blir over alle flaggene som ikke er norske. Samtidig skjønner jeg heller ikke griningen over de som vil med seg utenlandske flagg for enhver pris. Hva er det med uviktige, prinsipielle saker som får folk til å bli så forbanna?

Som en som har gått med et utenlandsk flagg i barnetoget for årevis siden kan jeg fortelle at det er liten sjangs for at det blir en flaggkrig: “Hvilket land er best representert i 17. mai toget, hva skjer i årets tog, har Sverige en sjangse? Storfavoritten Pakistan taper nok fordi alle pakistanerne har med seg norske flagg i år.”

Jeg skjønner ikke engang hvorfor jeg gidder å skrive denne bloggposten, for selv om det virker som jeg egentlig er engasjert er hovedbudskapet mitt: Jeg driter i det.

Flaggene har aldri vært det viktigste i min 17. mai feiring, anyway. Hva blir det neste? Ingen bilder av amerikanske disneyprinsesser på årets gassballonger? Isåfall skal jeg vurdere å kaste meg inn i debatten og ta et standpunkt. Men bare om vi samtidig kan diskutere andre alternativer til menyen enn enchiladas, pølser og is.

Assistert befrukning er aktuelt for tiden, og for dem som ikke er helt oppdatert så betyr det “innføring av sæd i en kvinne på annen måte enn ved samleie”. Det som diskuteres mest er om lesbiske kvinner skal ha muligheten til å få gjort dette i Norge. Nå leste jeg ett sted at de snart kan lage sædceller av kvinnlige gener, og at kanskje kan det bli biologisk mulig for et lesbisk par å begge bli biologiske foreldre, men med alt oppstyret rundt bioteknologiloven tenker jeg det er en stund til det blir lov. Kanskje like greit, en har tukling med naturen og så han en fiksing på naturen.

Det jeg syns er litt pussig er at det ikke bare er lesbiske som blir diskriminert i dag. Single kvinner får heller ikke lov å bli mødre gjennom staten. Man må være gift eller samboende med en mann. Her syns jeg det begynner å bli litt urettferdig. Her har vi levd i et patriarkat i hundrevis av år, der menn har kviet seg for å ta på sine egne unger, det er millioner av menn som har vært mildt sagt fraværende, og nå sier vi at man må ha en mann for å oppdra et barn.

Første argumentet er at barn trenger rollefigurer. Kvinner er som kjent dårlige til å hamre og kjøre bil, tenk om en unge vokser opp i en familie med to mødre, da kan han eller hun få inntrykk av at kjønnsroller er noe en ser i en bok og ikke passer på virkelige mennesker. (Grøss?) Tenk det. Og single damer, er de single i den forstand at de ikke er i et fast seksuelt forhold, eller single i den forstand at de er helt alene i livet sitt uten noen andre som hun en gang kan snakke med og hvertfall ikke være en støtte for henne og ungen. Og strengt tatt, om en singel, heterofil dame vil ha barn, så kan hun faktisk ta seg en tur på byn uansett om staten syns hun er en egnet forelder eller ikke. Men kanskje hun syns det er litt uverdig?

For et familiehysteri vi lever i. Alle må absolutt presses inn i en boks og helst leve liv som kan kategoriseres og til og med betegnes som hellige! Takk for at kirken endelig er ute av staten, så kan vi kanskje begynne å diskutere alternative samlivsformer. Hadde ikke det vært flott om våre barn kunne vokse opp i et samfunn der alle sorter familie var like fine? Og om det ikke var din seksuelle legning som var avgjørende om du får hjelp til å få barn, men om du har evne til å gi omsorg.

“Det fins to typer folk, den ene er alle de andre og den andre er meg. “- Kaizers Orchestra

Jeg har fundert litt på om verden virkelig er så utrolig individbasert som alle skal ha det til. På 70-tallet tenkte alle felleskap men nå tenker alle på seg selv? Har det skjedd så vanvittig mye, sånn helt egentlig? Grunnen til at jeg spør er at jeg i det siste har forsøkt å dypdykke litt ned i modernismen, og ikke helt skjønner hva postmodernismen gjør oppe i det hele. Før var det modernisme, nå er det postmodernisme og i midten står jeg og ikke helt skjønner hvordan det kan fungere. Har det med tid å gjøre? Kunne de lage postmodernistisk kunst under modernismen og kan man lage modernistisk kunst i dag?

Jeg registrerer forresten at folk betaler sin skatt med glede. Det gjør forsåvidt jeg også, men jeg hadde jo blitt enda gladere om vi ikke var havnet i en situasjon som John Kenneth Galbraith kalte ”privat overflod og offentlig armod”. De 500 rikeste personene i Norge betalte i 2000 gjennomsnittlig 23,2% skatt, mens dem med gjennomsnittslønn betalte 35%. Og hvorfor er det ingen omsetningsavgift på Oslo Børs? Det rammer jo direkte de som hevder de er samfunnets “verdiskapere” (bullshit, det skaper ikke verdier å handle på børsen)
De har forresten gjort det i England på børsen i London. Om vi kunne innført radikal skattepolitikk så hadde jeg vært enda gladere i å betale min skatt. Hvertfall når den går til barnehager og sykehjem i fattige kommuner.

Tilbake til individualismen så velger jeg å ikke tro på den. No man’s an island og til og med Robinsonekspedisjonen har innsett at man det blir mer artig når man er flere. Det var kanskje derfor den opprinnelige Robinson fant Fredag?

Nå har jeg skaffet meg en blogg igjen, og jeg lurer jo litt på hva eg skal blogge om. Skal jeg skaffe meg en nisje? Blogge bare om moter og klær eller bare om politikk eller bare om livet og verden og sånt?

Jeg kommer ikke unna politikk. Jeg er feminist, jeg kan like gjerne bare si det, for det kommer til å skinne så utrolig gjennom. Men er jeg noe mer enn en feminist og kan jeg bevise for alle som tror at feminister er trøtte, kjipe damer som bare syns verden er vond at de tar feil? Jeg er nå for faen ikke en kjip og trøtt dame, ikke engang meningene mine. Jeg syns jeg er ganske så spretten i meningene mine, jovial og er det noen som forstår mannsgriser så er det jo jeg. Snill jente.

Det er den ene siden. Jeg forstår dem så godt, alle guttene som har tatt meg på rumpen opp gjennom tidene, de er bare produkter av sin egen samtid. Så unnskyld dem, de er uansett ikke så vanvittig spennende. Jeg er kanskje ikke så spennende jeg heller, sånn helt egentlig, så det er kanskje like greit å la personfokuset ligge. La meg skrive om temaer jeg er opptatt av, nyheter og meninger som provoserer meg og for all del, la oss snakke om mote og sminke, for jeg driver jo på med det også. På en slags destruktiv måte. Destruktiv, sier du? Ja for eksempel kjøpte jeg i dag en krem mot appelsinhud, for jeg kjente på meg at bikinitidene nærmer seg og nok ett år må jeg vise de uperfekte lårene mine som ikke står til en standard jeg heller ikke helt er enig i. Og jeg må si at jeg tar tilbake de hånlige tankene mot alle skjønnhetsopptatte blondiner med oransje hud, for det er faktisk ikke så lett å få en brunkrem til å bli nettopp brun og ikke oransje.

Det er også derfor jeg er feminist. En kan jo alltids kreve lik lønn for likt arbeid, men jeg syns kanskje det ikke er nok? Jeg vil at fokuset vi gir hverandre, og som diverse selskaper bidrar til kanskje kan endres en smule. For når jeg står på badet og gnikker meg inn med cellulittkrem og lurer på om det er kremen eller gnikkingen som til slutt vil ta kverken på appelsinhuden, så kunne jeg jo gjort noe bedre. Lært meg om hva alle de ulike rentene betyr, eller søkt litt på nettet om renteoppgangen eller kanskje lest en bra bok. Eller hørt på kul musikk eller sett Mon Oncle som jeg aldri får sett fordi jeg alltid heller har lyst å se Frustrerte Fruer.

Derfor blogger jeg denne gangen anonymt. For dette blir meg helt usensurert, så kan dere jo spekulere i om dere kanskje har lest den tidligere bloggen og egentlig vet hvem jeg er? “Jaha, hun har appelsinhud, jeg tror jeg er på sporet”. Lykke til med det, inntil videre er jeg svært så fornøyd med min anonyme tilværelse.

Dette er første posten i denne bloggen, og det er 1. mai i dag. Siden jeg er mer opptatt av å prøve å få layouten til å funke sånn passelig bra enn å begynne å øse ut eder og galle/livsvisdom så skal jeg heller fortelle dere at jeg syns Kaizers Die Polizei er en av de fineste sangene i verden. På den nyeste platen liker jeg Den andre er meg. Ani Difranco sin Shy og Manhole står også høyt på listen, og fordi jeg kommer fra en spesielt bra by liker jeg også Pompel and the Pilt. Har dere hørt KT Tunstall sin Suddenly I see? Den liker jeg også.

Sånn, det var litt om hvilke sanger som går gjennom hodet mitt og dermed nok for i dag. Gratulerer med dagen. Overskriften har jeg forresten tatt fra et dikt av Inger Hagerup, om noen lurte.